Produsert av Marcon Tønder © 2009 Kennel Valera Webredaktør: Petter Steen
Jeg heter egentlig Anne Christine, men bruker stort sett bare Tine. Er født i Bergen 1969, og drømte om hund i mange år før mamma og pappa gav etter. Valget falt på en Collie-tispe. Hun fikk epilepsi som valp, og det ble bestemt at vi ikke kunne ha henne lengre. Som plaster på såret ble det både kanin og undulat , og dyreglad som jeg var, og fortsatt er, var det helt greit, selv om jeg var fast bestemt på at det en gang skulle bli en ny hund.
Da jeg flyttet hjemmefra, i 1990, var det å kjøpe seg ny hund 1. prioritet. Valget falt på en Briard. Dette var en såkalt "mandags-hund, med en del feil og mangler. I tillegg hadde han et ikke ønskelig adferdsmønster. Av den grunn fikk han ikke oppleve å bli gammel.
Mye takket være han, fikk jeg en veldig interesse for etologi, og slukte det jeg kom over av kurs og lektyre.
Jeg har tatt instruktør-utdannelse, trinn 1 gjennom NKK, og har holdt en del dressurkurs og vært involvert i klubbarbeid. Har også fullført og bestått ringsekretær kurs.
I 1992 kjøpte jeg min første Wheaten terrier. Han var en fantastisk hund . Utrolig vakker, lettlært og veldig omgjengelig. Billy og jeg fikk trene med redningshunder, og ble etter hvert tatt på alvor. Han var et naturtalent. Og ser man bort fra at han kanskje var litt over middels opptatt av hvordan han tok seg ut, så kunne han gjort det stort som redningshund.
Agility synes vi og var utrolig morsomt, men ettersom "mor" ikke har anlegg for å løpe og skrike samtidig, ble det kun på hobby-basis.
I utstillingsringen derimot var han helt konge, selv om han satt vel så mye pris på forberedelsene med bading og føning. Da var han i himmelen. Bare vi husket balsamen, for den så Billy på som svært viktig. Han ble NS uch, og konkurrerte i klasse 2 i lydighet.
Billy ble avlivet i 2002 etter å ha hatt slag. To uker før han hadde fylt 10år.
Tine Steen
Han vil alltid bli husket, først og fremst for alt det rare han verdsatte. Som det å gå med hel regndress. Jeg drev aktivt med terriere frem til 2001.
Da krøp Dachshunden, sakte men sikkert inn i hjerteroten min, og den ser ikke ut til å slippe taket. Dette har ført til at det har blitt noen hunder, her hjemme hos oss. I tillegg har Petter fått en ny lidenskap inn i livet sitt, nemlig jakt på rype og skogsfugl. Derfor bor det også tre settere her, hos kennel Valera.
Vi har og et veldig fint hønsehus, med mange fine eggleggere og en praktfull hane som sørger for ro og orden.
Også har vi Sofus, da. Han er min daglige terapaut, på det mentale planet. Utrolig god å ha. En engelsk undulat på snart to år. Egenoppdrettet, etter de beste utstillingslinjene i norden !!. Kunne fortalt uendelig mye om han, men skal kort bare si at han kan navnet på de fleste dachsene, så han hjelper meg i det daglige arbeidet, som når det skal fores og hunder skal kalles inn. Winchi og Lilly er favorittene. Da kan det høres ut som om det er hakk i platen. En deilig liten skapning!
Jeg har de siste årene vært så godt som hjemmearbeidende. Hardtarbeidende, for det er det det er, hvis man har mange hunder, og skal kunne legge seg med god samvittighet hver kveld.
Har en ganske enkel visjon i forhold til å lykkes med det vi driver med, og den kan også helt sikkert leses i en del gamle minnebøker rundt om.
Det er så enkelt som at; Det du gjør, gjør det helt, ikke stykkevis og delt!
Veldig ofte handler det bare om å "gidde", for å oppnå det lille ekstra som gjør at man er helt i mål.
